Skriv briefen for en som ikke var der

Mottakeren har ikke vært i samtalen din. Alt den trenger må stå på siden.

Du har brukt en time på å forklare, justere og bli enig med deg selv. Du har gitt eksempler, avvist ting, endret mening to ganger. Alt dette sitter i hodet ditt og føles som felles kunnskap. Det er det ikke. En ny agent, et nytt vindu, et menneske du gir oppgaven videre til: ingen av dem har noe av det.

Du skriver «gjør det vi snakket om» og tror du har gitt en brief. Du har gitt en lapp med en referanse til et rom mottakeren aldri har vært i.

Prøven er enkel. Les briefen som om du var en dyktig fremmed, som aldri har hørt om saken, ikke kjenner deg og ikke kan spørre. Kan du gjøre jobben? Hvis ikke, mangler det noe.

Det som oftest mangler:

• Hvorfor. Du har glemt at du vet det.
• Hva som allerede er prøvd og forkastet. Ellers kommer det samme forslaget tilbake.
• Hvem det er for. Leseren, kunden, mottakeren.
• Hva du mener med ordene dine. «Enkel», «kort» og «profesjonell» betyr noe bare for deg.
• Hvor resultatet skal ligge. Ellers ender det et sted du ikke finner det.

Lengden er ikke problemet. En brief på en halv side er ikke for lang. En brief på to linjer er nesten alltid for kort.

Når du får tilbake noe du ikke likte, er det fristende å skylde på agenten. Les i stedet briefen din på nytt. Ofte er svaret du fikk et ærlig svar på spørsmålet du faktisk stilte.

Det som ikke står på siden, finnes ikke for den som leser den.