Gi ideen en tidsramme, ikke et estimat

Bestem hvor mye tid den er verdt, og lag det som passer i den tiden. Ikke omvendt.

Før kostet en ny idé tid, så du måtte velge. Nå kan du be agenten om det du får lyst til, og den begynner. Ja er blitt gratis. Hver økt er en grei tanke, og alle får ja. Til slutt ligger det en haug av halvferdige ting, og få av dem hadde en dato der du ville stoppe.

Et estimat spør: hvor lang tid tar dette? Det starter med en løsning og ender med et tall, og tallet holder sjelden. En tidsramme snur det. Den starter med et tall og ender med en løsning. «Dette får to uker, hva kan jeg få til?» gir noe som er ferdig, fordi omfanget bøyer seg etter tiden, ikke omvendt.

Tidsrammen har to deler. Den første er hvor mye du er villig til å bruke. Den andre er en stopp. Når tiden er brukt, stopper du. Ferdig eller ikke. Du kan velge å fortsette, men det skal være et nytt valg, ikke noe som bare skjedde.

Det er enda viktigere med agenter. Bygging er nesten gratis. Det som er knapt, er din oppmerksomhet, og det er du som skal se på alt den har laget. En agent kan lage femti ting mens du sover. Rammen trenger du, ikke den.

Be om rammen før du ber om bygget. Den delen agenten trenger mest, er det vi ikke skal gjøre. Den bygger gjerne mer enn du ba om.

Dommen på én linje er det som gjør stoppen ekte. Uten den fortsetter alt av seg selv.

Bestem hva ideen er verdt i tid, før du ser hva den koster.