Det som ikke finnes, må du beskrive

Modellen setter sammen det som finnes. Fraværet må du si selv.

En modell er trent på det som er gjort. Den er god på å kombinere, variere og gjenta. Det er en stor kraft. Men den har et blindt punkt: det som ikke finnes ennå, eller det som er fraværende.

Be om et bilde av noe som mangler, og den tegner det som mangler. Be den beskrive et problem ingen har løst, og den beskriver nærmeste kjente problem. Be om noe virkelig nytt, og du får noe som ligner noe annet.

Det er ikke dårlig vilje. Ordene du bruker, peker på ting den kjenner. Ber du om «avtrykket i sanden», tegner den en fot. Du ville ha hullet, uten foten.

Løsningen er å beskrive fraværet. Si hva som ikke er der. Si hva som skal være annerledes enn det den vil lage. Si hva som skal være stille. Bruk motpolen: «ikke dette, men dette».

For det genuint nye er AI et godt speil og en god strukturhjelp. Den kan stille spørsmål, sette ord på det du halvveis mener og ordne tankene dine. Men kilden er du. Ideen om det som ikke finnes, kommer fra noen som har sett at det mangler.

Hvis du venter at den skal oppdage hullet, venter du lenge.

Modellen kan fylle et tomrom. Å se at det finnes, er din jobb.